The symbiosis
Krill lies in bed screaming for his teddy bear. It doesn’t matter if it’s the blue teddy or the brown one, because Krill doesn’t have a teddy bear, and that is why Krill is crying. (Imaginary teddy bears are the ones you miss the most.) Soon Grandma comes to comfort him. Not much of an effort. She stands in the doorway, takes off one of her shoes and throws it at the wall above his bed, so Krill gets to cuddle with that instead. Krill swallows his disappointment, chews on the heel and gnaws away at the hard footwear of reality as he listens to Grandma walking around the living room with only one shoe. The heavy thud each time she puts her right foot down makes him bite a little harder into his cuddly shoe. It is Grandma’s shoe, but it is also Krill’s shoe; it unites them, binds them together in this bitter symbiosis of crying, howling and painful splinters in the mouth.
Symbiosen
Krill ligger i senga og skriker etter bamsen sin. Det spiller ingen rolle om det er den blå eller den brune, for Krill har ingen bamse, og det er derfor Krill gråter. (Det er de imaginære bamsene som skaper det største savnet.) Snart kommer bestemor for å trøste. Det er ikke rare greiene. Hun står i døråpningen og tar av seg den ene skoen som hun kaster i veggen over senga, og så får Krill kose med den i stedet. Krill biter skuffelsen i seg, tygger på hælen og gnager på virkelighetens harde fottøy mens han hører bestemor gå rundt i stua med bare én sko. Det dumpe klasket hver gang hun setter ned høyrefoten, får ham til å bite enda litt hardere i koseskoen. Det er bestemors sko, men det er også Krills sko; den forener dem, binder dem sammen i en bitter symbiose av gråt, gauling og vonde fliser i munnen.
Sunday Dinner
After Sunday dinner, Krill collapses in his room. He feels a burning in his stomach, a great fire raging inside and threatening to burn a hole right through him. Krill twists and writhes as his irritation only grows. Grandma has put poison in the stew again, and he knows he should have realized from the slightly overdone table setting and Grandma’s affected friendliness. It was nothing but small talk, laughter and polite phrases throughout dinner, along with a slightly more insistent note in her voice when she insisted he have a second helping of stew. Krill has stew stains on his shirt, tears in his eyes and wild tongues of flame in his bowels. Who can put out the stew fire? Not Grandma. She’s off playing bingo to celebrate. And not the neighbours, who have barricaded themselves inside their living rooms after finding Grandma’s last dinner guest in the potato field. Maybe the guardian angel at the foot of his bed? Krill looks up expectantly, but then he sees that the angel has been poisoned by the stew too.
Søndagsmiddag
Etter søndagsmiddagen kollapser Krill inne på rommet sitt. Han kjenner det svi i magen, en stor brann som raser rundt og truer med å brenne hull i ham. Krill vrir og bukter seg mens irritasjonen bare vokser. Bestemor har hatt gift i soddet igjen, og han vet at han burde ha skjønt det på den litt overdrevne borddekkingen og bestemors affekterte vennlighet. Det var bare småpludring, latter og høflighetsfraser gjennom hele middagen samt en litt mer bydende intensitet i stemmen da hun insisterte på å la soddet gå to ganger. Krill har soddrester på skjorta, tårer i øynene og ville ildtunger i tarmene. Hvem kan slukke soddflammene? Ikke bestemor, for hun har dratt på bingo for å feire. Og ikke naboene, som har barrikadert seg inne i stuene sine etter at de fant bestemors siste middagsgjest i potetåkeren. Kanskje engelen ved fotenden av senga? Krill kikker forventningsfullt opp, men så ser han at den er soddforgiftet, den også.
Guardian Angel
The guardian angel watching over Krill is constantly checking the time and kicking impatiently at the gravel before flying around the corner of the house for a cigarette. The cigarette breaks grow longer and longer, expanding into weekend trips and weeklong vacations. Soon the guardian angel finds itself in a permanent state of being off guardian duty, mostly drifting aimlessly around town, slipping wearily between store signs and lampposts as its angel wings turn yellow and its angelic glow begins to fade. When Krill comes across it by the side of the road, the angel has turned completely brown and is lying curled up in the fetal position. Krill picks it up, takes the angel home and puts it in a shoebox on a bed of cotton wool and newspaper. Krill looks forward to feeding it marshmallows and raisins, singing sad songs to it and sharing quiet little conversations with it in the evenings, but then Krill finds a dead sparrow beneath his window and devotes all his attention to that instead. All the while, the guardian angel goes on lying there, keeping watch like a forgotten sock under the bed.
Engel
Engelen som våker over Krill, ser uavlatelig på klokka og sparker utålmodig i grusen før den flyr bak hushjørnet for å ta seg en røyk. Røykepausene blir stadig lengre, og utvides til helgeturer og ukelange ferier. Snart befinner engelen seg i en permanent våkefri tilstand, der den for det meste flakker formålsløst rundt i byen, smetter livstrøtt mellom butikkskilt og lyktestolper mens englevingene gulner og engleglansen blekner. Når Krill kommer over den i grøftekanten, har engelen blitt helt brun og ligger krøllet sammen i fosterstilling. Krill plukker den opp, tar engelen med seg hjem og legger den på ei seng av vatt og avispapir i ei skoeske. Krill ser frem til å mate den med marshmallows og rosiner, til å synge triste sanger for den og prate innforstått med den om kveldene, men så finner Krill en død spurv under vinduet sitt, og så setter han alt inn på den i stedet. Hele tiden mens engelen fortsetter å ligge der, våker videre som en gjenglemt sokk under senga.
The Note
Whenever Grandma thinks no one is watching, she carefully opens her handbag just a crack and takes out the note, an old yellow sheet of paper that looks as though it has spent years tucked away in her handbag. She studies the note for a long time, always with an expression unusually solemn for her. Krill has never seen this seriousness before. It only appears when Grandma opens her handbag, and Krill has hidden behind the curtains to spy on her. Her eyes suddenly become young and bright, and a blush spreads across her cheeks. Even her mouth grows more solemn as it moves while she reads, but always silently, without making a sound. Krill watches her mouth closely as she reads. One day he will learn to read lips, Grandma’s lips, something he can pick up if he just pays extremely close attention, Krill thinks, as Grandma’s mouth curls into a little smile, as if what she has read were a pleasant memory of a beautiful summer day long ago. At other times, her mouth tightens and her eyes grow sharp, almost flashing, and Krill thinks that whatever is written on the note must be of the utmost importance, something on which life itself depends. The note is Grandma’s secret, but it is Krill’s secret too. And the longer Krill watches Grandma staring at the note, the more he thinks this piece of paper has something to do with him. The note is about Krill. It is the only possibility that makes sense. Why else does she take it out the moment she thinks Krill has gone out the door? Why else would she look suspiciously from side to side before carefully opening her handbag and, with the nimbleness of a pickpocket, fishing out the yellow document? IT’S MY NOTE, Krill tells himself stubbornly. MY NOTE. KRILL’S NOTE. And if he says it enough times inside his head, he begins to feel that it is Krill himself being pulled out of Grandma’s handbag, faded and frayed around the edges, before being unfolded and all his secrets laid bare.
Lappen
Når bestemor tror at ingen ser henne, åpner hun forsiktig håndveska si på gløtt, og plukker frem lappen, et gammelt, gult papirark som gir inntrykk av å ha ligget i veska i lang, lang tid. Lappen studeres lenge og alltid med en til henne å være høytidelig mine. Krill har aldri sett dette alvoret før. Det er kun synlig når hun åpner veska, og Krill har gjemt seg bak gardinene for å spionere. Øynene hennes blir plutselig unge og blanke, og rødmen sprer seg i kinnene. Også munnen blir mer høytidsstemt der den beveger seg mens hun leser, men alltid stille, fullstendig lydløst. Krill følger oppmerksomt med på munnen hennes mens hun leser. En dag vil han lære seg å lese på leppene, på bestemors lepper, noe han kan plukke opp om han bare følger uhyre oppmerksomt med, tenker han, mens bestemormunnen kruser seg i et lite smil, som om det hun leste var et behagelig minne fra en deilig sommerdag for lenge siden. Andre ganger blir munnen strammere og øynene skarpe, nesten lynende, og Krill tenker at det som står på lappen må være av største viktighet, ja, noe livet avhenger av. Lappen er bestemors hemmelighet, men den er også Krills hemmelighet. Og jo mer Krill betrakter bestemor som stirrer på lappen, tenker han at dette papirarket har noe med ham å gjøre. Lappen handler om Krill, det er den eneste muligheten som gir mening. Hvorfor tar hun den ellers frem så snart hun tror Krill har gått ut døra? Hvorfor skulle hun ellers se seg mistenksomt om til begge sider før hun varsomt åpner håndveska si, og med en lommetyvs smidighet fisker frem det gule dokumentet? Det er lappen min, sier Krill innbitt til seg selv, min lapp, Krills lapp, og sier han det mange ganger nok inni seg, får han følelsen av at det er han selv som hentes frem fra bestemors håndveske, falmet i uttrykket og frynsete i kantene, før han brettes ut og alle hemmeligheter blottlegges.
The Handbag
Krill often thinks he has no other goal in life than to open Grandma’s handbag and see what is written on the yellow note. It isn’t easy, because Grandma is at the other end of the handbag, and it is as if she knows what it means to Krill and, for that very reason, guards it as if her life depended on it. Wherever the handbag goes, Grandma keeps a firm grip on the handle. Wherever Grandma goes, the handbag goes with her. It clings under her arm when she goes out and lies under her pillow when she sleeps. Even when she passes out on the couch after a round of Yatzy, she always makes sure to roll over on top of the handbag before drifting off. Moving her without waking her is impossible. Wrenching the handbag away from her by force can’t be done. There are all sorts of things in it. Krill knows she keeps her rolling tobacco and hunting knife in there, along with various tools and a huge brick for delivering death threats. The brick helps make the handbag hurt like hell when it hits you in the back of the head. The handbag is a feared weapon. It is almost always closed, and on the rare occasions when it does open, it opens with a simple snap clasp. Few sounds set Krill’s nerves on edge like the click of the handbag opening. And nothing makes his heart sink like the handbag snapping shut again. Grandma’s handbag is made of black leather, but after years of use it has faded to a washed-out gray, and Krill thinks it looks like the skin of a tired elephant. With a mixture of dread and delight, he imagines what it might dredge up from its elephant memory if, for instance, it were to swap memories with Grandma’s shoe. Krill wouldn’t want to hear about all the jaws it had broken, the sudden blows to the back of the head and the teeth it had knocked out. Instead, he would make the handbag tell him about the yellow note – and preferably the story behind the little rodent head that once peeked out of it, excited and playful, with an inquisitive look all its own, as if it knew something about him, something urgent, fateful and of utmost importance.
Veska
Ofte tenker Krill at han ikke har andre mål i livet enn å åpne bestemors håndveske og se hva som står på den gule lappen. Det er ikke enkelt, for i enden av veska befinner bestemor seg, og det er som om hun vet hva den betyr for Krill, og nettopp derfor vokter hun håndveska som om det sto om livet. Overalt der veska er, tviholder bestemor på håndtaket. Hvor enn bestemor måtte befinne seg, har hun håndveska med seg. Den klistrer seg innunder armen hennes når hun går ut, og ligger under puta når hun sover i senga si. Selv når hun slukner i sofaen etter en runde Yatzy, passer hun alltid på å velte seg over håndveska før hun dupper av. Å flytte henne uten at hun våkner, er umulig. Å rive håndveska fra henne med makt, lar seg ikke gjøre. Innholdet er nokså diverse. Krill vet at hun oppbevarer rulletobakken og tollekniven der, i tillegg til ulike verktøy og en diger murstein til levering av trusselbrev. Steinen bidrar til å gjøre veska vond og jævlig når en får den i bakhodet. Veska er et fryktet våpen. Den er nesten alltid lukket, og når veska en sjelden gang åpner seg, skjer det ved hjelp av en enkel klikklås. Få lyder setter Krills nerver i spenn som når veska klikkes åpen. Og det er ingenting som får hjertet hans til å synke som når veska går igjen med et smell. Bestemors håndveske er i svart lær, men etter mange års bruk har den fått en utvasket grålig tone, og Krill synes den minner om huden til en sliten elefant. Med skrekkblandet fryd ser han for seg hva den kunne ha trukket frem fra elefanthukommelsen, om den for eksempel skulle ha utvekslet minner med bestemors sko. Krill ville ikke ha likt å høre om alle kjevene den hadde brukket, om plutselige bakhodeslag og utslåtte tenner. I stedet ville han ha fått veska til å fortelle om den gule lappen – og gjerne fått historien bak det vesle gnagerhodet som en gang tittet opp derfra, oppspilt og lekende, og med et eget granskende blikk, som om det visste noe om ham, noe presserende, skjebnesvangert og uhyre betydningsfullt.
Messenger
Every now and then, the guardian angel crawls out from under the bed to stretch its legs and limber up. The stretching exercises also leave some room for self-examination. One is, after all, a heavenly being, not some dirty sock or a band T-shirt, it tells itself as it knocks out a couple of quick squats. Nothing less than a messenger from above, in fact, and then the angel has to remind itself that it has its duties here on earth. Even if it often forgets what they are. It is supposed to keep an eye on Krill, at least. That much it has gathered. There was also something about a yellow note and a warning, but the details have gotten a little fuzzy. Keeping an eye on Krill will have to do, it thinks, crawling back under the bed, ready to guard and protect him. And then there was something about the Grandma situation, the messenger remembers just before falling asleep.
Sendebud
Det hender at engelen kryper frem fra plassen under senga for å strekke på seg og tøye ut. Under uttøyingsøvelsene blir det også rom for selvransakelse. En er tross alt et himmelsk vesen og ikke en skitten sokk eller T-skjorte med bandmotiv, sier den til seg selv mens den kjører et par kjappe knebøyninger. Ikke noe mindre enn et sendebud fra oven, faktisk, og så må engelen minne seg selv på at den har sine oppgaver her på jorden den også. Selv om den ofte glemmer hva de går ut på. Den skal i alle fall holde oppsyn med Krill. Såpass har den fått med seg. Det var også noe om en gul lapp og en advarsel, men det har kokt litt bort i kålen. Å passe på Krill får holde, tenker den og kryper tilbake under senga igjen, klar for å vokte og beskytte. Og så var det noe med bestemor, husker sendebudet rett før det sovner.
